​​​​​​​​​​​​​​​​​​​Mamma og de andre kom løpende bort til oss. De så på apparatet og så stirret de på hverandre. 

– Det skjer noe, Hector. Jeg tror faktisk de er i nærheten, sa mamma. 

 

Under trelokket var det en grønn, rund skjerm inni en metallring. Instrumentet hadde gammeldagse, store knapper. Ved siden av skjermen var det en slags skriver med en arm det var festet en blyant som skrev på et rullende papir. 

 

– Ser ut som det er lenge siden noen har skrevet på det papiret, hvisket Guro til meg.

Jeg nikket. Papiret var gult og skjoldete.

– Bzzzzzzz. Klikk.  

 

Summme-knatringen ble sterkere og plutselig så vi en grønn, lysende prikk som beveget seg på skjermen, så en til og så enda flere. Nålen på skriveren begynte å nærmest løpe løpsk og lyden ble så høy at den nesten skrek.

 

Den blanke glassikringen som var festet under skriveren hadde en tykk sølvtrå av ekte sølv i midten. Sølvtråen var ikke blank og kald nå, men lyste som en lyspære, blendende hvit. Ansiktene våre ble lyst opp. Vi så ut som spøkelser mens vi så ned på det som skjedde. 

Så kom en hylende lyd. Glasset sprakk, de grønne prikkene på radaren forsvant og alt ble helt stille. 

 

Hector var den første som sa noe.

– Freser … det MÅ ha vært freser.

Mamma beit seg i leppa og stirret inn i skogen.

 

– Freser? Gjentok Guro. 

– Maskinen fanger opp energi fra freser, hvisket mamma,– vi kaller det «alvestøy».

Jeg så på Guro. Hun lente seg tettere inntil meg. 

Det var som om skogen plutselig ble litt varmere og hverken jeg eller Guro tenkte særlig mye på at vi nettopp hadde ment at skogen var kjedelig.

– Kanskje … sa Guro nølende, – kanskje skogen ER mer enn bare trær … 

​

– Liv i leiren -

 

Guro og jeg sov skikkelig godt hele den første natta ute i skogen. Det vil si: Vi lå først våkne i teltet den kvelden og snakket sammen om hva Freser egentlig kunne være. Men etter en stund, da det var blitt godt og varmt nede i soveposene våre, sovnet vi. Og jeg kan love deg at da vi først sovnet, sov vi som steiner.

 

De voksne hadde blitt veldig opptatt etter hendelsen med det merkelige apparatet som Hector sa målte alvestøy. Ordet «Freser» brukte de hele tiden, og de var så oppslukt av alt sammen at de ikke hadde hatt tid til å forklare oss hva som egentlig foregikk.

 

Vi våknet ganske tidlig og kom oss ut av soveposene. Guro dro opp glidelåsen i teltåpningen. Det begynte nå å bli ganske varmt i teltet, for sola sto rett på teltduken. Bare de som har sovet i telt og våknet etter at sola har skint på teltduken en stund, skjønner hvor deilig det er å stikke hodet ut og kjenne den friske morgenluften.

 

– Våkne allerede! sa mor og lo.

Hun hadde et lite flir om munnen da hun så hodene til Guro og meg titte ut. Det var ikke så rart, for håret vårt sto til alle kanter, og vi hadde helt sikkert hovne øyne begge to.

 

– Stikk ned til bekken og få litt vann i de trøtte ansiktene deres, så skal jeg ordne litt frokost til dere etter hvert.

Mor og Hector hadde nok vært oppe en stund, for de surret rundt i leiren, ordnet med kasser, noterte i bøker og studerte trær, insekter og planter. De snakket sammen, tegnet små tegninger, skrev i bøkene sine og arbeidet stille hver for seg. Inne i teltet hadde de store oppslagstavler der de hang opp tegninger og notater sammen med kart og bilder. Det var nesten som et lite laboratoriemuseum. Instrumentene var på en måte litt gammeldagse, men hadde likevel moderne funksjoner. Hector var den som skrudde og justerte på mange av apparatene som så ut som maskiner, mens mamma brukte måleinstrumenter og forstørrelsesglass. Noen ganger brukte hun små glassrør og blandet forskjellige ting sammen, eller så skilte hun ting fra hverandre … Jeg skjønte ikke så mye av noe av det.

 

Hector er arkeolog. Han kan masse om gamle ting og om mennesker som levde for lenge siden. Han har alltid en god historie å fortelle. Hvis det blir snakk om et eller annet tema, sier han:

– Visste dere at …?

Og så kommer det alltid noe sånt som:

– Før i tiden, altså for skikkelig lenge siden, da …

Og så prater han i vei om alt han kan.

 

Guro og jeg synes det er veldig spennende å høre Hector fortelle. Vi lurer mange ganger på hvordan han får plass inni hodet sitt til alt han husker. Det rareste er egentlig hvordan han klarer å tenke på de gamle greiene samtidig som vi snakker om ting som liksom er her og nå.

Bekken var iskald, og vannet var krystallklart. Det glitret slik at vi faktisk fikk lyst til å stikke ansiktene ned i det kalde vannet. På magisk vis følte jeg meg dobbelt så våken da jeg snudde meg og så på Guro, som sto med rumpa i været og fjeset nede i vannet. Jeg måtte le. Vi formet hendene til små skåler, slik at vi kunne løfte vannet, gni søvnen ut av øynene og ta noen gode slurker som renset munnen. Morgenstell ute i skogen er fort gjort.

 

Gjennom bekkeklukkingen og fuglesangen hørte vi mamma rope:

– Frokosten er klar!

Hun sto langt der borte i morgenlyset og vinket. Røyken fra et lite bål virvlet rundt henne som en eventyrtåke, og jeg tenkte at vi var heldige som hadde en sånn mamma. Hun var stresset iblant og arbeidet hardt, men hadde på merkelig vis alltid tid til å ordne ting for meg og Guro. Hector husker alle de gamle greiene, men mamma husker liksom alt annet.

 

Mamma er biolog. Det vil si at hun arbeider med og forsker på levende planter, insekter og dyr. Siden mange av disse lever i skogen, er det naturlig at hun må dra på ekspedisjoner for å arbeide. Og det elsker hun!

 

Da vi kom tilbake til leirplassen, sto en liten jernpanne over ilden. Oppi den surret små baconskiver. Mamma tok dem ut og knakk to egg i panna. Eggene ble nesten med en gang hvite, og da de ble litt brune i kanten, snudde hun dem og stekte dem på den andre siden også. Så tok hun to brødskiver og laget egg- og baconsandwicher til oss. Kakao hadde hun også laget. Mamma tenker på alt!

 

– Sykt godt! mumlet Guro med munnen full av mat.

Hector kom bort og snuste i luften, nesten som en hund.

– Her luktet det da fryktelig godt, sa han.

Han hadde spist tidligere, men var vel egentlig ute etter en kopp kaffe og måtte passe på mens det fremdeles var varme i bålet.

– Jeg setter over kjelen, jeg, sa han til mamma.

Han tok kjelen og trasket ned for å hente vann i bekken. Da han kom tilbake, hang han kjelen på en pinne som sto på skrå over bålet. Det tok ikke lang tid før lokket begynte å røre på seg i takt med boblene fra det kokende vannet. Hector lyste opp.

– Da er det snart kaffe, men skal bålkaffen bli god, må man gjøre det ordentlig.

Han hadde i så mye kaffe at det ble som en liten kaffeøy øverst i kjelen, nesten som et isfjell som smelter ned i havet. Han satte på lokket og ventet en liten stund. Så tok han kjelen og liksom heiste den opp og ned. Først løftet han den litt raskt, ventet litt og senket den deretter sakte ned igjen.

 

– Det er viktig å gjøre det ni ganger, sa han da han var ferdig.

– I gamle dager trodde man nemlig at tall som tre, sju, ni og tolv var magiske! De kunne holde de underjordiske unna eller bringe lykke. Tretten skulle man unngå, for det tallet kunne bringe ulykke.

Så tok han en kopp og skjenket litt kaffe i den mens han studerte kaffen som kom ut av tuten på kjelen.

– Se, kaffen er klar og fin! Ikke noe tull med den, altså, sa han og blunket til oss. – Som jeg sa: ni ganger!

Så smilte han, tok kaffeskvetten han hadde helt i koppen, og kastet den på bålet.

 

Pssssssh!

 

Det freste litt nede i glørne.

 

– Hvorfor gjorde du det? spurte jeg.

Med det samme tenkte jeg: «Nå kommer det en ny historie.»

Hector smilte til meg og sa:

– Jeg er glad du spør! For det du kanskje ikke vet, er at det ifølge samisk tradisjon bor en gudinne under bålet. En gudinne som passer på familien. En liten offerskvett til henne skulle bidra til å sørge for at alle hadde det bra. Når man lever ute i naturen og det er kaldt, er ilden en livsviktig følgesvenn. Den holder oss varme, men kan også brukes til å lage mat, tørke tøy og holde myggen unna. Det blir jo også så koselig rundt et bål. Synes dere ikke?

 

Jeg elsker å sitte rundt bålet, særlig om kvelden når flammene blafrer og flakker. Da kan man bare sitte og stirre inn i glørne og kjenne varmen.

 

– Og … fortsatte han. – Visste dere at for samene var det en sammenheng mellom sola og bålet, og …

 

Mamma kremtet og avbrøt ham.

– Nå tenker jeg det er på tide å komme i gang med arbeidet igjen. Etter det som skjedde i går, må vi fokusere på jobben, sa mamma.

– Du får ta med deg kaffekoppen og bli med meg, Hector. Vi har en lang dag foran oss, og det har dere også, tenker jeg. Har dere funnet stedet vi er på, på kartet? Vet dere hvor nord og sør er?

 

Hun så på oss, og vi skjønte hva hun mente. Hun forventet at vi ikke bare skulle ligge i teltet og gjøre ingenting, men lære oss å bruke kartet og kompassene hun hadde gitt oss dagen før. På ordentlig.

Mamma var snill og kjøpte stadig ting til oss, men det fulgte alltid en forventning om at vi skulle lære eller oppdage noe ved hjelp av det vi fikk. Sånn er forskermammaer …

 

Guro og jeg hadde funnet nordretningen med kompasset. Når vi vet hvor nord er, er det lett å finne sør, for det er rett bak oss. Guro synes det er vanskelig å huske at vest er til venstre og øst er til høyre når man ser mot nord. Når man ser mot sør, blir øst til venstre og vest til høyre. Men med litt trening lærer hun det nok. Det er jo derfor det er fint å ha et kompass.

 

– Vi går sammen, Guro, sa jeg. – Da kan vi hjelpe hverandre. Vi skal jo ikke gå alene i skogen heller. Vi er jo to.

 

Så gjentok jeg himmelretningene en gang til for henne.

Vi ble enige om noen punkter rundt oss som vi kunne kjenne igjen på avstand: en åskam der borte og ei stor furu ikke så langt fra teltet. Hvis vi visste hvor de var når vi beveget oss i terrenget, og samtidig visste hvor de var på kartet, hadde vi kontroll.

Vi så på kartet igjen og begynte å kikke rundt oss etter et sted som så litt spennende ut. Da kunne vi sette en kompasskurs og følge den gjennom skogen fram til stedet vi hadde valgt. Det ble liksom en slags liten ekspedisjon.

 

Vi stormet inn i forskerteltet for å si at vi var klare, men skjønte med en gang at vi måtte ta det med ro, så vi bråstoppet. Der sto mamma og studerte en sommerfugl hun nettopp hadde fanget. Den hadde nydelige blå vinger. Hun holdt den fast i hånden slik at den ikke kunne fly sin vei, men samtidig holdt hun den med en slags varsomhet, slik at den ikke ble skadet. Mamma visste hva hun holdt på med, tenkte jeg.

 

På bordet ved siden av notatblokken hennes sto en liten, gammel kasse med glasslokk. I den var det mange sommerfugler som var festet med små nåler til en grønn filtduk. Hun sammenlignet den levende sommerfuglen med en av sommerfuglene i skrinet. I tillegg bladde hun i en veldig gammel bok med skinnpermer og fremmede bokstavtyper på enkelte av sidene.

 

– Svært sjelden … Ufattelig … Den er ikke observert siden 1600-tallet. Det var da det store hogst- og sagbrukseventyret startet, og menneskene virkelig begynte å gå løs på de gamle skogene. Det var det jeg visste, mumlet hun. – Mange har jo ment at dette bare var eventyr og folketro.

 

Hector undersøkte en pinne som han hadde lagt på en myk duk på bordet like bortenfor. Han holdt den opp og svingte den i luften, nesten som en dirigent foran et stort orkester. Han noterte og svingte den igjen. Pinnen var krokete, men ganske rett i den ene enden. Samtidig bladde han fram og tilbake i en tykk og litt gammel bok. Jeg kunne lese teksten på forsiden: «Verdens trær og deres egenskaper». Hva var det med disse gamle bøkene mor og Hector brukte?

 

– Hmm … Finurlige greier, hørte jeg ham si til seg selv mens han skjøv hatten litt lenger bak på hodet.

 

Begge snudde seg da vi ble stående og stirre på dem uten å si noe. Da de sakte kom ut av tankeverdenene sine og skjønte at vi ventet på en reaksjon, lyste ansiktene deres opp, og de sa i kor:

– Kom og se hva jeg gjør! Dette er så spennende!

De to smilte til hverandre, og Hector gjorde en høflig bevegelse med hånden for å vise at mamma skulle få fortelle først.

 

– Her har jeg funnet et veldig sjeldent insekt som ser ut som en sommerfugl. Se, er det ikke vakkert? sa mamma.

Hun holdt den lille skapningen under lupen, et kjempestort forstørrelsesglass som sto oppå en kasse de brukte som bord.

– Det som virkelig skiller sommerfugler fra alle andre insekter, er at de har en sugesnabel og vinger som er dekket av tusenvis av ørsmå skjell. Denne har flotte vinger, det ser vi jo. Det som er bemerkelsesverdig, og som gjør at jeg tror vi faktisk har funnet en helt ny eller glemt art, er at dette lille vesenet ikke har sugesnabel. Det som er enda mer sjeldent, er at dette eksemplaret heller ikke har fasettøyne, men nesten litt kloke, tenkende øyne, slik vi finner hos pattedyr. Hvis dere skal ut på tur, må dere holde øynene åpne. Hvis dere ser flere, er det sensasjonelt! Vi vet virkelig ikke hvor disse holder til!

 

Sammen studerte vi den lille skapningen. Vingene skinte og skimret som silke eller kanskje edelstener. Den var så vakker!

 

– Se på den! sa Guro entusiastisk, selv om hun hvisket.

Hun trykket nesa helt opp mot forstørrelsesglasset.

– Det er nesten som om den har personlighet, synes jeg. Kan jeg holde den?

– Vi må slippe den fri, sa mamma. – Insekter liker ikke at vi styrer for mye med dem eller holder dem fast for lenge.

 

Så slapp mamma den varsomt fri. Den lille skapningen vimset litt rundt i luften. Den nærmest lyste av seg selv der den flakset omkring, før den fløy mot lyset fra teltåpningen. Så fór den ut.

– Så søt! sa Guro ivrig. – Skal vi følge etter den, Brage?

– Nei, vent litt, sa Hector. – Jeg har også noe å vise dere før dere går. Dette er så rart at jeg nesten ikke vet hva jeg skal si …

– Det er i så fall HELT utrolig, sa mor og lo høyt.

 

Hector smilte og fortsatte:

– Jeg har i mange år forsket på gamle dager. Ja, liksom ordentlig gamle dager, hvis dere skjønner. Vi forskere vet at folk i nesten alle kulturer og land har trodd på magi og forsøkt å få kontroll over den. Det har liksom alltid blitt skrevet og snakket om magi, men den har blitt avfeid som bare en måte å prøve å forstå det man ikke kan forklare på, sa han.

– Men i går, da dere satte opp teltene, kom jeg over noe rart …

Han holdt opp pinnen som hadde ligget på den røde fløyelsduken.

– Jeg var ute og ruslet en tur, kikket meg rundt og nøt egentlig bare naturen og stillheten. Så plutselig var det som om noen eller noe fikk meg til å stoppe. Jeg vet ikke hva det var, men jeg kikket ned, og foran føttene mine fikk jeg øye på en pinne som var helt annerledes enn de andre. Den bare lå der, liksom. Den skinte liksom – eller den gjorde ikke det heller. Den var bare mer synlig enn alle andre pinner jeg har sett. Først så den ut som en helt vanlig pinne, en sånn det finnes tusenvis av i skogen. Men da jeg bøyde meg ned og tok den opp, så jeg at den var helt spesiell. Ja, det høres kanskje rart ut, og dere tror sikkert at jeg er klin gæren!

 

Jeg la merke til at Guro sto og tenkte at Hector faktisk var klin gæren. Han snakket om mye rart, men dette tok kaka. Det var åpenbart at dette var noe av det utroligste hun noen gang hadde hørt.

Jeg snudde meg og så skeptisk på mamma. Hun nikket bare mot Hector, så jeg snudde meg tilbake. Han fortsatte:

 

– Det har vært spekulert i århundrer på om det i det hele tatt finnes alver, troll, huldre og nisser. Men altså: Dypt inne i skogen, der ingen andre er, finner jeg denne ene pinnen. Den er helt tydelig alt annet enn vanlig. Treverket er helt forskjellig fra det i trærne som står her, og det har et helt annet vekstmønster. Det som er enda rarere – ja, det mest utrolige av alt – er at mens jeg sitter her og prøver å finne ut hva den er, begynner alvestøyradaren å pipe så høyt at den går i stykker! Det betyr at det er Freser her … altså skogalver!

 

– Som om ikke det er nok, fortsatte Hector. – Da dere hadde lagt dere i går og jeg satt alene i teltet med bare en parafinlampe ved siden av meg, oppdaget jeg noen tynne streker på pinnen. Jeg tok den inn i lyset, og strekene forsvant. Men når lyset og skygge falt på pinnen i akkurat riktig vinkel, var det som om noen tegn dukket opp. Jeg satt oppe til langt på natt og tydet tegnene så godt jeg kunne. Jeg tror kanskje det er noe som ligner på runer, altså tegnene som ble brukt i Skandinavia for over 1200 år siden, men jeg har fortsatt ikke klart å tolke hva det står.

 

Guro og jeg så på hverandre som om vi forventet at ansiktet til Hector plutselig skulle sprekke opp i et kjempeglis, og at han skulle si at han bare tullet. Men det gjorde han ikke. Hector var helt alvorlig.

 

Mamma skjønte at dette var mye å ta inn for to veldig unge og ferske forskerspirer. Hun så nok på oss at vi trengte å få luftet oss litt. Hvis vi hadde sett trøtte ut tidligere på morgenen, var vi det stikk motsatte nå. Jeg kjente at det nesten gikk litt rundt oppe i hodet mitt etter alt Hector hadde fortalt.

 

Mamma avbrøt ham og sa:

– Vi har ingen bevis for dette, og Hector blir lett revet med. Men det er rart at disse tingene skjer samtidig, og det er tydelig at noe underlig foregår her ute i skogen for tiden. Jeg holdt på å si heldigvis, for det er jo alle de ubesvarte spørsmålene som gjør at vi forskere kan forske. Nå skal vi undersøke pinnen og se om det finnes stoffer i den som kan gi oss svar på noen av spørsmålene. Nå synes jeg dere skal ta dere en tur med kart og kompass og kartlegge området litt for oss. Første oppdrag som småforskere: Ut på orienterings-ekspedisjon! sa hun smilende mens hun skjøv oss ut av teltet.

– Hector og jeg må arbeide videre, og dere må bli kjent med skogen. Har dere klokke?

– Jeg har, sa jeg.

– Da ses vi til middag klokka fem, sa mamma.

 

Guro og jeg tok på oss sekkene våre. I dem hadde vi litt å drikke og en matbit.

– Ellers finner dere også vann i bekken. Hvis dere drikker vann ute, må dere bare huske at det skal være rennende og ikke stillestående. Stillestående vann kan dere fort få vondt i magen av, sa hun.

​

Vi begynte å gå i den retningen kompasskursen vi hadde satt tidligere, viste. Sola sto høyt på himmelen, fuglene sang kjærlighetssanger, og Guro og jeg var klare for eventyr.

 

Det vi ikke visste, var at et lite stykke foran oss fløy en lett, liten skikkelse med klare, skimrende blå vinger.

​

​