Jakten på den norske tryllestaven
Har historien noe å fortelle?
av Jon Løvaas
Tryllestaver dukker opp i mange kulturer, men ikke alltid med samme betydning. Likevel viser arkeologiske funn og beskrivelser at staven kan ha hatt en sterk rolle i ritualer, tro og folketro. Finnes den i norsk kulturarv?
I Egypt har vi de tydeligste bevisene. Der finner vi små, buede elfenbensstaver, dekorert med beskyttelsesguder. De ble brukt i forbindelse med fødsel og vern av barn. Her er både symbolikk og funksjon ganske godt dokumentert.
I vikingtiden finner arkeologer jernstaver (stav av tre i Osebergfunnet) i enkelte graver. Noen forskere har foreslått at kvinner funnet med slike staver kan ha vært volver, som var rituelle spesialister. Sagaene beskriver også staver brukt i seiðr (magi). Dette tyder på en rituell funksjon, men detaljene er usikre. Selv om man skal være forsiktig med å trekke direkte linjer mellom skriftlige kilder og arkeologiske funn, er det en besnærende og eventyrlig tanke at tryllestaven hadde en rolle.
I mange sjamantradisjoner rundt om i verden brukes staver fremdeles. De kan symbolisere autoritet, hjelpe i transe eller markere kontakt med åndeverdenen. Her kjenner man bruken godt, men historisk utvikling er vanskeligere å bevise.
I middelalderens magibøker i Europa er staven et tydelig verktøy med faste regler for hvordan den skal lages og brukes. Dette gir klar dokumentasjon på at staven ble sett som et magisk instrument.
Når vi ser alt dette samlet, viser det at staver har vært viktige i mange typer ritualer – men betydningen varierer, og i flere tilfeller vet man ikke sikkert hvordan de faktisk ble brukt. Fellesnevneren som jeg ser det er at staven fungerer som et fysisk symbol på noe som går utover hverdagen, på autoritet, beskyttelse eller kontakt med det overnaturlige, noe vi ikke kan se.
Her er noen store linjer og tanker rundt tryllestaven i norsk og samisk fortellertradisjon.
Tryllestaven, eller magiske staver, er kjent fra norrøn tradisjon, og vi vet at kvinnelige kultledere, kalt volver, opptrer i flere sammenhenger. De var utøvere av seiðr (magi) og tillagt spådomsevner. Ordet Volve betyr faktisk bokstavelig talt «stavbærer». Så magiske staver må ha vært en viktig detalj i den førkristne kulturen. Så hvorfor ble de borte fra norsk folketro-bevissthet?
Hos samene finnes det spor etter magiske staver i noen myter og eventyr. Disse magiske stavene ligner europeiske tryllestaver, men er mer naturbaserte og knyttet til respekt for den samiske åndeverdenen, og kan åpne portaler i fjell o.l. Siden de norrøne volvene og samenes sammenlignbare «sjamaner», kalt noaider, har mange likheter i sine roller, kan det være en mulighet for at staven også har eksistert i samisk kultur, men det finnes svært få spor på dette utover eventyrene.
Det var rundt 1200-tallet, etter at Eidsivatingloven ble innført og hedenske ritualer og gjenstander ble forbudt ved lov at vi kanskje kan anta at tryllestaven forsvinner i Norge og Skandinavia. At de som skrev loven så det som nødvendig å faktisk lovfeste forbudet, viser at det ikke var uvanlig å bruke slike gjenstander. Disse kan ha blitt brukt på større seremonier, men også i den private sfæren på gården og i lokale ritualer.
Loven sier: «Ingen mann (menneske) skal ha i sitt hus stav eller stáll (alter), vit (offer) eller blot, eller det som hører til hedenske skikker.»
Siden Norge hadde en sterk muntlig og ikke-skriftlig fortellerkultur, forsvant også mye av kunnskapen om disse gjenstandene. De historiene som ble skrevet ned er først og fremst «heltehistorier» og ikke dagligdagse hverdagshistorier om hvordan folk levde. I tillegg kom kristendommen med en sterk skriftkultur med all fokus på å fortrenge hedensk kultur. Muntlig kultur gir større sårbarhet for kulturelle objekter som blir sosialt eller religiøst uønsket.
Tryllestaven kan ha blitt erstattet med andre magiske gjenstander i fortellertradisjonen, som når hovedkarakteren får magiske objekter. Dette kan være i form av en kniv som kutter av seg selv, eller et magisk horn som på magisk vis gir mat. For det er jo ikke tvil om att magisk tenkning fortsatte i folketroen etter kristningen av Norge. Og vi ser at hedensk og kristen magi blandes sammen hvor det hedenske er negativ og det kristne er positiv magi. Noe som kommer til utrykk i svartebøkene fra sen katolsk middelalder.
Også karakterer, som for eksempel huldra, fossegrimen og andre vetter, er eksempler på et figurgalleri som ofte fikk sterke negative undertoner. Huldra og fossegrimen er ikke direkte «erstatninger» for staver, men inngår i en transformasjon av norrøn virkelighetsforståelse og overnaturlighet, noe som kan tyde på at alt som ikke var kristent, ble tillagt negativ verdi.
Etter hvert som kristendommen fikk fotfeste, hvor kirken og kongen sto på tryggere grunn, fikk også magiske gjenstander og karakterer igjen et mer positivt fortegn (skip som kan fly, medhjelpere som har magiske egenskaper og nissen er fortsatt med oss og lever tidvis i beste velgående), men tryllestaven kom aldri tilbake i norsk folkeeventyrtradisjon og folketro (samlet på 1800-tallet).
Dette, i motsetning til resten av Europa, som innførte kristendommen på et langt tidligere tidspunkt. De hadde en sterk skriftkultur og her fikk tryllestaven leve videre som et positivt og ufarlig narrativt grep i eventyrene. Dette ser vi for eksempel hos Grimm og Perrault (som også samlet på 1800-tallet, men med spor tilbake til 1500-tallet), kanskje fordi slike motiver ikke truet kristendommen på kontinentet på samme måte som i Norge.
Dette sier kanskje også noe om hvor sterkt den norrøne tradisjonen satt i folkekulturen gjennom tidlig middelalder her i landet.
Eventyrsamlerne på kontinentet derimot kikket til Norden, for her var folklore, ritualer og tradisjoner bedre dokumentert eller levende. De brukte mye av det nordiske for å spore den felles europeiske kulturen som hadde eksistert, og som hele Europa har røtter til. Her var det en mer levende tradisjon som hadde levd sitt eget liv ved siden av kirken, i folkesjela og folketroen. Kanskje fordi Norge er så grisgrendt at folketradisjonen med spor tilbake til norrøn tid har levd mer parralelt med kristendommen som en «undergrunn-tro», på tross av kirken og kongens forbud. Folk måtte på mange måter håndtere livet og klare seg selv, på tross av kirke og dannelsen av statsmakt. Da kan det være trygt å holde seg inne med alt man ikke kan se, som nødvendig vis ikke blir borte selv om institusjonene vokste fram.
Over en tidsperiode på sju–åtte hundre år er dette selvfølgelig sterkt forenklet, og mange faktorer spiller sikkert inn. Jeg vil gjerne vite mer. Likevel peker det på en mulig forklaring på hvorfor tryllestaven, eller magiske staver, som en sterk kulturbærer i norrøn tid, ikke overlevde middelalderen i Skandinavia, men gjorde det i andre deler av Europa og vesten.
Det er uansett spennende å hente den fram fra historien. For jeg svinger dem i luften å tenker at den alltid har vært en bro mellom fantasi og virkelighet. Og kanskje lever den i beste velgående i nye eventyr, noe vi kjenner igjen fra blant annet fatnasy-litteraturen.
Jeg leter uansett etter nye tryllestaver i den gamle Trollmannskogen og kanskje et snev av for lengst glemt innsikt og respekt for naturen - for tryllestaven har til alle tider åpenbart vært et kraftfullt verktøy.
Kanskje kan vi kan avslutte med å sitere en rune-tekst som sto på et stykke tre som ble funnet i Oseberggraven:
litiluism - "Lite vet mennesket"
