Ved å yte respekt for alt og alle i naturen, setter man seg selv og sin egen natur inn i en større sammenheng.

 

Å bli glad i naturen er mer enn å forklare den vitenskapelig (selv om det også kan være det). Det er å omfavne den og føle den. En følelse som griper alle sanser og gjør at du erkjenner at den er en del av deg, er større en deg og bor i deg. Slikt skaper historier.

 

Å elske naturen er en blanding av frykt og empati. En nådeløs, uforutsigbar virkelighet, som samtidig er alt et menneske kan elske og sanse.

 

På den måten blir vitenskapen til sanselighet i magiens og folketroens verden, og folkemedisinen blir viderformidlet erfaring uten moderne vitenskap. 

 

Ydmykheten og respekten for naturen gjøre at vi tar bedre vare på den. Moderne vitenskap i dag er ikke nødvendigvis det i morgen. Alkemisten var en gang vitenskapens ledestjerne. Vi er i ferd med å miste det vi ikke har oppdaget… og det er en skremmende tanke.

 

Ved å erkjenne at vi er natur, vil vi kanskje også erkjenne at vi ikke har noen natur å miste.
 

Ved å fortelle gamle og nye historier kan vi videreføre respekten for det som så ofte er med på å skape dem.

 

Det er mye kraft i taktile opplevelser og en god historie! Derfor må vi alle, både voksne og barn, tørre å leke, finne tryllestaver og tro på alver, vetter, tusser og troll. For de har gitt, og vil gi oss, tilhørighet og muligheten til å kjenne oss selv og vår plass rundt dem.